Kinky porno nakene norske jenter

kinky porno nakene norske jenter

Klamydia florerer og voldtektstallene stiger. Nå skal Oslo-elever får bedre seksualundervisning. Derfor kan du bli gravid til tross for angrepille. Hyppig utløsning kan forebygge kreft.

Hormonspiral og p-stav er beste prevensjon mot uønsket svangerskap. Gruer du deg til gynekologen? Slik får du en bedre opplevelse! Ikke vent til høsten med å teste deg. Når partneren tenner på noe annet enn deg. Nordmenn er dårligst i Europa til å bruke kondom.

Kjønnssykdommer man kan få i utlandet. Angrer på sexkjøp i utlandet. Angrer etter sexkjøp i utlandet. Ni skeive nominert til Skamløspris. Advarer mot p-pillebruk i kombinasjon med angrepille: Kan øke sjansen for å bli gravid. P-pille-bruk kan ødelegge effekten av angrepille. Deler åpenhjertig innlegg om abort. Vil presisere sexforbud i Forsvaret. Kommentar til Forsvarets sexforbud.

Herpes er så utbredt at de fleste har det eller vil få det. Derfor sexdebuterer unge i nord så tidlig. Utvider kampanjen for å få ned aborttallene i Oslo. Vaksinen kan redusere kreftrisiko også for voksne kvinner. Tror du HPV-vaksinen bare er for skolejenter? Skammelig at en av fire blir uplanlagt gravide.

Naken på nett — gode råd til unge og voksne. Russen får knute i lua hvis de sjekker seg for kjønnssykdommer. Ingen vet hvor mange som er smittet av kjønnssykdommen. Unge jenter ned i årsalderen ønsker intimkirurgi for å stramme inn skjeden. Bortfall av støtte til prevensjonsklinikker har konsekvenser. Syv myter og fakta om menstruasjon.

Gonoré har ikke vært så utbredt på 25 år. Når unge gutter sjekker eldre menn. Kinky sex og fetisjisme — kor vanleg er det? Derfor bør du sove naken. Dette bør du vite om prevensjon. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing. Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter.

Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen! Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «».

Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben. Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler. Varité-kongen Ziegfeld kommer til himmelen, og der får han se allslags.

Masse shownumre for folk over år. Det er egentlig ikke sånn at man får nye venner på høsten hvis man anbefaler folk å se en film med Adam Sandler, men til gjengjeld er det mulig å høste anorakk-poeng på å påvise en film med positiv vinkling på det tilsynelatende uhelbredelige fiendskapet mellom de historiske slektningene palestinere og israelere.

Filmen handler riktignok om en håndfast israeler, men han er beroligende parodiert, og folk som unngår rutete tørkehåndklær fordi de ikke vil tilsmusse noe som likner Palestina-skjerf, vil like slutten.

Sånn er livet her i reclineren på Tjensvoll. Man må tenke på alt. Man kan ikke bare kødde med Tibet og ting. Denne Sandler-komedien handler faktisk om å bryte ned murer og er en verdig oppfølger til Kapittel Kapittel 08 var i , skrekkåret i Stavanger.

Zohan-filmen var ny da. Og det føltes relevant å skrive at politisk spontankunst ofte blir undervurdert. Jeg er i tvil om det gjelder fremdeles. Adam Sandler mellom John Turturro og Emmanuelle Chriqui, som er marokkansk jøde og spiller palestiner. Sandler spiller den israelske elitesoldaten Zohan som nakengriller middelhavsfisk på stranda og oppfyller hjemlandets gammeltestamentlige myter om sokk i trusa og evig uovervinnelighet.

Men han har en hemmelig drøm. Han vil bli frisør, og derfor wetbacker han seg inn i New York, hvor supermannen etter utagerende forsøk i flere yrker ender som hårkjærtegner og bakroms-gigolo hos ei teflongnidd palestinsk jente.

Når Zohan, som nå kalles Scrappy Coco, dunker ned hairspray-hyllene med ubetalte seksuelle tjenester overfor lykkelige middelaldrende, bryter det avgjort grenser for god smak, troverdig framstilling av meningsfylte forhold mellom kjønnene og varigheten av seksuell stamina. Men ingenting kiler så godt som når murer faller, og man kan ta med seg en liten rosa papirpose som man ler i hvis humoren føles feil. Residente palestinere gjenkjenner den israelske legenden som påstår han er australsk-tibetansk , og dermed ville det ha brutt ut hellig krig i nabolaget om bare drosjesjåføren hadde kommet fram på Hizbollahs telefonsvarer.

Dessuten ansetter huseieren gode gamle nazi-rasister fra Texas for å drive Midtøsten ut av West Side, så den politiske balansen når forbilledlig presisjon. I tillegg ramler Mariah Carey inn i historien som seg selv og fører til fred og forståelse for alle de som trodde at Israel er en by i Australia. Hvordan det egentlig skjedde, vet jeg ikke helt, for etter en travel morgen med mye kaffe måtte jeg tisse — og siden toalettene i Sølvberget bare holder nattklubbåpent, spaserte jeg ned til Aftenbladet.

En fin tur og i filmens ånd. Men slutten av filmen var OK. Adam Sandler er en særegen komiker. Til sjenanse for de intellektuelle lager han verken satirer eller parodier — han fantaserer fram sine egne skrudde komedieskikkelser og utstyrer dem med ubeskjedent overdrevne ekstrempersonligheter. Enhver likhet med nålevende personer er virkelig tilfeldig og utilsiktet. Zohan tilhører de neo-surrealistiske klassikerne og vil bli verdsatt av sånne som liker å rive hus og klippe telefonkataloger.

Filmen er også en form for biografisk dadaisme, for Zohan-skikkelsen er faktisk basert på en tidligere israelsk soldat som jobber som frisør på Solana Beach i San Diego.

Her er de igjen: Gerard Butler er død, og Hilary Swank har en Lego-hatt som er verre enn døden. TV6 fortsetter med P. Når du ser en film der hovedpersoner fisker og får fisk — men du får aldri se fisken, da vet du at du ser en jentefilm.

Dette er en jentefilm. Den handler om utpensla, repetert komediesorg i mer enn to timer. Jenter stikker hodene sammen og utvikler venninnekule replikktøffheter gjennom smil gjenom tårer. De stilige mennene står i omgivelsene som prøveromsventere og smiler seksuelt, mens jentene jamrer og bærer seg på filmkvinners vis.

I mer enn to timer. I Selvfølgelighetendes Bok står det: Andre kan oppleve dette annerledes. Men to timers verbal likskjending i form av skamros er ikke for alle mennesker. Hilary Swank i en romantisk dramakomedie — det er omtrent som byggmel i kakaoen.

Hun ser ut som Jobs hustru med det lange øglefjeset, og i denne filmen får du en nifs følelse av å se en dinosaur med anoreksi og Lollobrigidas hår. Swank er en skjelettorientert dame, og virkningen blir litt grotesk i en lett-nekrofil film.

Og miljøet er teit. Når Lisa Kudrow snerter Friends-kåt med alle sine Disney-tynne vokaler, får du liksom følelsen av at New York er et fjernt TV-univers, og folka er styrt av fjernkontroller i enkle menneskers hender. Når filmen tar seg til Irland, er det ålreit. Når skotten Gerard Butler synger med hele overkroppen blottet i et slags moskus-smil, er det ålreit. Mennene er fantastiske i LaGraveneses film, mens kvinnene egentlig ikke fortjener å være der. Filmen handler om en åring som blir enke, men den overnaturlig skjønne mannen hennes fyller ett år med brev og påfunn for at hun skal komme seg videre i livet og huske hvem hun egentlig var.

Når en action-komedie starter med at Denzel Washington bærer lakonisk stråhatt i samme oktan-sleden som Mark Wahlberg og han har den gamle sniper-capsen, da vet du at dette antakelig blir en film med uansvarlige oppgjør og uhøflige samtaler. Vi som ikke nødvendigvis får hår under armene av filmer der middelaldrende kvinner kjenner etter om de savner krigen, vi liker sånt som dette, for det er seksti meter høst mellom huset og garasjen, og alt som kan minne om at sevje stiger, ønskes velkommen.

Den er så full av sukker og koffeiner at den er dømt til å lide samme skjebne som kaffe-drikkere: Etter voldsom mental opptur faller de sammen som en bipolar regnværsdag, men heldigvis kommer ettermiddagen med wienerbrød og cappucino.

Jeg vil ikke si at «2 guns» er kjedelig i midten. Den er bare naturlig. Det vil alltid finnes en typisk arbeids-etappe mellom forspillet og orgasmen. Her i Norge elsker vi islendinger, for vi innbiller oss at det fåtallige vulkanfolket bærer et hemmelig Norge-gen bevart dypt mellom svartadaudir og utvanna gammalnorsk.

Vi syns de er bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss i film. Baltasar Kormákur imponerte noen med den deprimerende NAV-filmen « Reykjavik», der den arbeidsledige pornoslaven lå med sin mors elskerinne. Mark Wahlberg spilte også i den, og i actionkomedien «2 guns» viser Baltasar at han ikke bare er en lavasvart sosial-kikker, men også kan regissere elegant komedie-underholdning. Historien er hentet fra en tegneserie-roman, og den er fiks nok.

Kjappheten, rytmen og den smilende likegyldigheten er Kormakurs. Det er filmens eneste budskap. Washington og Wahlberg planlegger å ta den lille nipsbanken rett overfor dineren, men vi skjønner ikke hvorfor. Det er fordi de ikke er det vi tror de er. Noen av dere vil ikke vite hvem de egentlig er heller, så jeg skal ikke røpe det — men de andre gjør det, så ikke les dem.

Fordi Washington og Wahlberg til sin egen og mange andres overraskelse bærer 43 millioner dollar ut av banken, oppstår det som i dårlig administrerte sykehus heter uforutsette komplikasjoner. Én viktig komplikasjon er den meksikanske dop-fyrsten Edward James Olmos, som har en hær av olme undersåtter og mange onde okser. James Marsden er også en uforutsett hindring. Han er fin i uniformen, mamma-kort på håret og bakepulverskurt i tantes yndlingsfjes, men gutten er uforutsigbar.

Den viktigste forskrekkelsen står Bill Paxton for. Jeg har fremdeles ikke røpt hvem Markberg og Denzelton egentlig er når de ikke flørter rundt undercover, og jeg kommer ikke til å gjøre det.

Men de har sine hemmeligheter. De to hovedpersonene står fint til hverandre. De krangler uten å påføre deg fornemmelsen av mislykka familie-selskap, og Wahlberg fornærmer folk med en detaljert innlevelse som det egentlig burde være en egen Oscar eller MTV Award for. De utfører et ran som er stilig med sløyfe og to billetter til operaen sammen med dyr champagne og peanøtter. Mange scener er faktisk så elegante at du fniser. Stanley Kubrick fikk en forferdelig medfart for sitt nevrotiske drama «Lolita» etter Vladimir Nabokovs beryktede roman om en middelaldrende mann som har et seksuelt forhold til en 14 år gammel jente.

Pauline Kael skrev at filmen er så klønete strukturert at man må lure på hva som egentlig ble filmet, men kuttet ut og om slutten egentlig skulle ha vært begynnelsen. I dag er filmen en klassiker.

James Mason gjør en interessant, hypokondrisk elsker-rolle og Sue Lyon er ei komplisert lita jente. Shelley Winters og Peter Sellers er også med. Nabokov ble Oscar-nominert for manus etter egen roman. Lauren Bacall steller med fjeset til Humphrey Bogart. Han liknet fortsatt et esel. Dette er en slags thriller med Humphrey Bogart og kona Laureen Bacall, men dessverre spiller Bogie en mordmistenkt som gjemmer seg i hennes leilighet mens han kommer seg etter plastisk kirurgi, og derfor har han bandasjer over hele ansiktet gjennom mesteparten av filmen.

Kritikeren Pauline Kael skrev at Bacall ihvertfall kan spile ut nesebora når det blir stressende, men han med bandasjene gjør ikke det en gang. Tirsdag på Vestlandet i det minste, og vinteren er slutt for denne gang. Det henger urydda dyner uten trekk over byen, og diskusjonene om klesvaner og temperaturer fikk fornyet aktualitet. Man blir sjuk av å fryse. Men man blir hjemme fra skolen fordi man kjeder seg. Og det var den desperate linken, for heromdagen så vi «Skulk med stil», som var et vellykka og litt overraskende gjensyn med åttitallets uskyldsrene anarkisme.

Ferris Bueller skulker skikkelig og grunnløst. Det er ikke fordi han er blitt mobba, det er ikke fordi lærerne er håpløse og Jorden for oppvarma, det er ikke fordi han er forelska eller forferda eller ynkelig og redd. Ferris Bueller skulker fordi det er så sinnssykt, hensynsløst moro.

Venner i lange frakker lånte millioner i banken og dro til New York for å drikke hvitvin av høge glass i limousiner ja, til og med menn drakk vin av tynne, høge buksedress-glass på åttitallet.

Gleden over livet hadde sitt høydepunkt rundt , og deretter kom Al Gore og alle de andre al-ene. Bueller har to deilig fjerne foreldre som gjør og sier rituelle foreldreting og er lettere å lure enn nettavis-lesere.

Han har dessuten kameraten Cameron Alan Ruck, som var tretti år! Bueller er også ubekymra kjæreste med Mia Sara, som var 28 år da hun spilte nasjonalfrekk og kul jente som blir lurt ut av klasserommet ved hjelp av en løgn om død bestemor. Ubekymretheten er gigantisk i denne filmen, og det er hva vi kan lære av den i Da jeg så om igjen «Skulk med stil» forsto jeg hvorfor jeg driter i klimaet.

Dette er filmen som oppdro meg i en tid da alle var avla til vin, fredagstaco og lykke. Fredagstacoen oppsto på åttitallet. Men vi kjøpte den hos Wilberg på Stokka. Det er en deilig film. La meg også legge til at Jeffrey Jones spiller en martyrisk rektor som man aldri syns synd på, og at Jennifer Grey er den sure søstera som blir ekstatisk etter politistasjons-sex med Charlie Sheen.

Moralen i filmen er at du ikke skal bekymre deg, men stå på som fagerten, så blir alt bra. Britisk thriller på en måte, og en typisk høstferiefilm. Emma Roberts opplever det verste sivilisasjons-marerittet. Hun sitter fast i jobben på varehuset mens venninnene skal av gårde til New York eller skal slåss for kvinnenes rettigheter og denslags kule clueless-ting. Men så kommer noen diamant-tyver inn i filmen, og da blir det høstferie på Roberts og.

Nesten som Instagram i Malaga. John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i , og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. Oscar for beste film og beste musikk-arrangementer, forøvrig av et knippe kjente Gershwin-sanger.

Handler om en bekymringsløs ung kunstner som sliter seg løs fra den rike kvinnen og finner ei kjekk jente. Kelly koreograferte, Alan Jay Lerner skrev, og alt skjer med smittsomt humør og glede over gamle dagers Paris. I ånden fra den gamle mandagsfilmen viser NRK en folkelig fartskomedie midt i beste sendetid. Det er til å bli rørt av. Mandager er slett ikke galne. I andre sammenhenger ville det blitt kalt en bilulykke.

Her er det romantikk. Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren.

Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise. Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser. Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs.

Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. Hilary Swank leser brev fra sin døde mann. Han står ved siden av og smiler selvfornøyd. Egentlig liker jeg ikke filmer som bruker barns død til tåre-underholdning, men Hollywood-folkene er så gode på kreft at det er bare å knele i beundring. Ei ung jente dør av beinkreft, og søstera som bare ble unnfanget i fat som medisinsk reservoar for den sjuke ungen, saksøker foreldrene om retten til egen kropp.

Det er tung skitt, men faktum blir at filmen består av noen av de beste familie-scenene du har sett på aldri så lenge. Sofia Vassilieva er fantastisk, Abigail Breslin er et ungt geni — og Alec Baldwin, Jason Patric og Cameron Diaz viser hva de kan utrette med intelligens og tilbakeholdenhet. Motlys-nærbildene skimrer som Evert Taube-viser.

Alle TV-Norge-tingene er på plass, men gud hjelpe oss alle så bra banaliteter kan være når man vil noe med dem. Vasete krimkomedie fra , der James Caan er involvert i en mengde leting etter penger som han er blitt lovet av en svindler. Mest for de som allerede liker syttitallsfilmenes litt smårare kulhet. En deilig liten krigshistorie fra , egentlig laget for å forberede USA mentalt på krigen som måtte komme. Clark Gable og Robert Sterling er brødre og krigskorrespondenter, de krangler om ei jente Lana Turner , og finner henne til slutt i Indokina, der hun smugler kinesiske spebarn i sikkerhet.

Ingen stor film, men severdig for klassiker-friker. Søndager er bare resirkulerte lørdager, og når søndagen om noen år blir fjerna som en del av et ekumenisk kompromiss, vil den egentlig ikke bli savna av noen. I dag vises det stort sett filmer som ble vist i går, og de er ikke blitt dårligere i løpet av ett døgn, men vår intuitive trang til å oppleve fornyelser blir djupt fornærma. Det får vi leve med «The adjustment buerau», som egentlig ikke er en Bourne-thriller i svart dress, men en kjærlighetshistorie mellom de som er ment for hverandre.

Noen mennesker er ment for hverandre. Men det betyr ikke alltid at de får det bra sammen. I «The adjustment bureau» løper Matt Damon igjen med øvrigheta i hælene mens han leier ei dame med pipende maraton-bronkier. Men han blir ikke forfulgt av CIA denne gang, bare noen som likner fælt.

Ingen blir skutt i «The adjustment bureau», ingen blir stukket med giftige paraplyer. Det er verre enn det. Historien er henta fra bladerunneren Philip K. Dicks novelle «Adjustment team», så du må regne med unaturligheter. I det øyeblikket fire menn med stygg-bil-hatter og kommunefrakker stiller seg på linje som en organisert blottergruppe, skjønner du at noe er forferdelig galt. Du burde ha ant det allerede da Emily Blunt kommer snikende ut av herretoalettet der politikeren Matt Damon øver på skuffelses-talen sin.

De er nemlig for gode til å være sanne sammen. I en uvanlig velskrevet do-samtale merker du at noen mennesker er ment for hverandre på den digre måten med brun saus og glitrende svaner. Men øvrigheta mener ikke det. Øvrigheta peker med sine magiske Märtha-fingre og forvandler folks skjebne. Har de dld på mobilen? Jeg tenkte ikke jeg skulle røpe det. Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie.

Noen ekstremt romantiske mennesker føler til og med at den elskeden de egentlig traff midt i amordistriktet, ble hekta fra dem, sveipt vekk av usaklige tilfeldigheter eller underlige sammentreff, som om noen hadde sittet på den mørke skya i horisonten og sagt: Sorry, kids, det skal ikke bli dere to. De kan prøve å komme sammen igjen, men stemmen i villmarka gjentar sitt sorry, og så går bussen. Kjærlighet som ikke kan tape, ikke kan vinne. En film som det ikke finnes én eneste grunn i hele verden til at du skal se.

Ingen førte til mer gruff enn Ali, men filmen om ham er finsligere enn den iranske utgaven av Skomakergata. Bildefortellingen om USAs afroamerikanske bokser-ikon er en sær, underfortalt godnatt-ting og sniker seg rundt de gode poengene som en humanetisk religionslærer i kristelig folkehøyskole.

Her er ingen forsøk på å analysere den verdenshistoriske stormannsgalskapen, ingen klare påstander om hvordan det muslimske brorskapet utnyttet Cassius, ingen egentlige fortellinger om Muhammed og Damene. En Vatikan-finansiert Jesus-film ville antakelig vært modigere enn Michael Manns lett-religiøse bildebokserportrett. Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist.

Han spiller den utagerende nevekjemperen med omtrent samme uttrykksmidler som da han var den ferske prinsen fra Bel-Air, men med intelligentere smil og mye mindre ører. Besatt blir han aldri. Smiths framstilling av Muhammed er like karismatisk som en Toyota-grill. Ikke engang den beryktede stirringa får han til.

Filmen forteller med folkeakademiets omstendelighet, som om Mann forsøker å få en fornminne-pris. Formen er lidenskapsløst anekdotisk. Den ene tvilsomme figuren etter den andre paraderer over bred skjerm uten å bli fornærma av noe.

Alt i Muhammed Alis karriere var skandaler, men det syns sannelig ikke i filmen. Hvis Valgerd Svarstad Hauglands liv noensinne skal filmes, bør Michael Mann hentes til Norge, for han er i stand til å få de pussigste særheter til å likne bruksanvisninger. Alt som foregår i ringen, er flytende, flott bildeskildret. Dessuten har filmen en suveren overraskelse. Jon Voight spiller sportsjournalist med en tupé og et formildet konfeksjonsfjes som gjør ham ugjenkjennelig.

Jeg tror ikke det har skjedd mer drastisk kamuflasje av en skuespiller siden Helena Bonham Carter spilte i «Apeplaneten». Hvem var det egentlig som stjal prøvene fra rektors pengeskap, og skjedde det bare for at de ville gjøre elevrådsformannen mindre populær? Lurer vi på det? Mennesker med påvisbar hjernemasse kan velge å se «Highschool conspiracy» som en forsinka hets mot kanalenes sprutlanseringer av engelsk krim i påsken.

En forsagt og uanselig ung elev i Dritsnobb High identifiserer seg med Bernstein og Woodward de avslørte en mann som het Nixon og som skoleavis-reporter etterforsker han altså en slags forbrytelse. Nei, jeg er ikke dum, jeg skjønner at filmen skal være sjarmerende ironisk. Men det er ikke plass til mye ironi når filmskaperen egentlig bare repeterer fornikasjons-fremmende sosialitet som at klassenerden blir kjæreste med Mischa Barton som er den heiteste jenta på skolen som betyr at hun har skarlagensfeber eller hormontrøbbel og snakker som ei skikkelig sugge.

Nick Blaemire ser ut som om han ble funnet i en Kelloggspakke og skaper så liten oppmerksomhet at han burde ha ei framtid som spion eller Viking-spiss stopperne ville ikke sett at han var der, haha. Dessuten spiller Bruce Willis en militært skadd rektor. Historien forsøker å kopiere klassiske detektiv-krimmer med en systematisk mangel på stemning, og historien blir etter hvert som et slags Dora-prosjekt der hun og vennene skal finne den lyseblå elefantens tapte ballongparaply på toppen av dragefjellet.

Dette er ikke bare en film som sleper med beina, den sleper med tunga, med øyenvippene, med naboens grillgass, med håret på brystet og avstanden mellom Grense-Jakobselv og Newfoundland. Barton bader, men selv de som liker hygiene, vil bli så fortvila at de faktisk savner politimenn i våte frakker, deprimerte middelaldrende britiske politidamer på sykkel og lik av 64 år gamle streikevakter i kloakken.

Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Hva du kom for. Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den. Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg.

Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Ingen ser en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. Men hvem ser film klokka halv to om natta på en søndag? Dette er en amerikansk komedie om en a capella-gruppe av pop-damer som ikke vinner konkurransen det ene året, og derfor må de fornye seg til neste året. Jeg ser for meg situasjonen da executives i et filmselskap kommer sammen, og creative manager sier at de skal satse på en historie om en a capella-gruppe som må fornye seg.

Men her er filmen. Ifølge fortellingens politiske forutsetning rammer istida i løpet av en ettermiddag, fordi luft fra troposfæren hales ned av dårlig vær. Dette fantastiske naturfenomenet er visepresidentens skyld. Regissøren Roland Emmerich fikk ideen til filmen da han spilte inn «The patriot» og irriterte seg over naturens uberegnelighet.

Dennis Quaid spiller en ibsensk folkefiende som har kalkulert dommedag på computeren sin og plutselig får så ubegripelig rett at alvoret blir større enn intelligensen. Han har avla ungdomshamsteren Jake Gyllenhaal, som sitter i Nasjonalbiblioteket i New York og ser på at vannet stiger. Etter at fagfolk har halt forskjellige tvilsomme kompetanser fra rom til rom, må Quaid ta en Jack London.

Han utstyrer seg med forstadselitens allværsjakke og går over innlandsisen til NY, der ulvene herjer med studentmassen. Innenfor amerikansk ungdomshumor finnes det en distinkt taper-genre som er ganske sunn. Adam Sandler er en storvokst komiker fra «Saturday Night Live», og han ser stort sett ut som avkommet etter den forskrekka alliansen mellom en Skeid-spiller og to porsjoner semuljegrøt. I «Billy Madison» spiller han en bassengbomsete rikmannsgutt som må gå hele grunnskolen om igjen for å overta pappas forretning og igrunnen koser seg der.

Hvis jeg skriver at jeg likte en film som dette, kommer far min tilbake fra evigheten og forlanger sædcellene sine etter-kansellert. Derfor sier jeg heller: Man venner seg veldig til Sandler. Samtalene folk i mellom er som stjålet fra Hotel Cæsar i drosjekø, og vi får en følelse av å sde helt tilgjorte folk, mennesker fra svakhetsfabrikken. Vil Mendez få Worthington til sengs, eller blir han en slags trofasthetens martyr, en Tyrannosaurus Sex med sammenbitte tenner og fortrengt kjønnslyst?

Hva er det med kjærligheten og ærligheten? Og hvorfor har så mange filmer fryktelig piano? Knightley har også sine svinestier i skogen, tynn som tofu og ellers full av tvil i mellomgolvet. Bille Augusts filmatisering av Isabelle Allendes roman var for mange en stor skuffelse. Den lange, infløkte familiehistorien har noe utkledd ved seg som tok vekk mye av magien, og framstillingen av Pinochet-regimet i Chile fikk en ubehagelig etterklang av gammel krigsfilm med brølende nazier.

Jeremy Irons virker fleksneseuropeisk, Meryl Streep svever bare nesten litt i den ene hovedrollen, og Winona Ryder er moderne og frisk. Fryktens sommer Viasat4 Jennifer Love Hewitt mister en venninne.

Gandalf slåss som en mann. Patrick Wilson og Kate Winslet liker hverandre veldig. Dirk Bogarde med gjengen. Hugh Jackman og Nicole Kidman ute i den romantiske ødemarka. Brandon Walters spiller Nullah. Kate Hudson og Dane Cook ler godt av hverandre. Geraldine Page skremt av Paul Newman. Ida Lupino og Humphrey Bogart er gangstere. Forfengelighetens fyrverkeri FEM Tysker på vei til Geilo i sommeruniform?

Julia Roberts stuller med Mel Gibson. Emily Blunt og Jason Segel får ikke gifta seg. Når tilogmed Eva Longoria skyter med pistol, vet du at det er action. Jason Statham fant dame i bagasjerommet. Jentene havner i vårferie-fengsel, men lærer ingenting. Ja, dette er James Franco i en litt overstadig rolle.

The hangover TVNorge Tophere Grace sammen med noe som kan være Anna Faris. Hank von Helvete spiller Cornelis. Tom Cruise i Facebook-bilde. William Baldwin og Cindy Crawford på rømmen. Russell Crowe, en overbevisende alminnelig mann. Steve Carell og Paul Rudd. Prøver så godt de kan. Meryl Streep spiller vellykka dame. Så ille som det ser ut: Sarah Jessica Parker og Hugh Grant. Claire Forlani møter Døden Brad Pitt.

Hu med Sabeltann-bh-en, en ønskereprise. Martin Lawrence og Will Smith ordner opp. Be cool TV3 Svenske byfolk til sjøs. Arnold Schwarzenegger på hevntur. Colin Farrell og Noomi Rapace er sterkt medtatte kollektiv-kunder. Jim Carrey lærer sønnen mimikk. For en gangs skyld: En mann med krembryster. Al Pacino ser ut som Dracula og sniffer på Gabrielle Anwar.

Jason Statham har dessverre åpnet pakken. Og her står støtta til Kubrick. Bad boys 2 Viasat4 Milla Jovovich helt oppe i det sjette elementet. Fury Road er noe du aldri har sett før. Narsissister med fedora og solbriller som terger offentlig ansatte uten grunn mens de filmer det.

Er «Cop blocking» verdens verste subkultur? Men har det blitt flere eller færre Tinder-matcher av det? Vi kan ikke tillate oss å komme dithen at Sunnmørsposten og Kvinnegruppa Ottar er flinkere til å sette agendaen rundt kinoaktuell film enn landets riksdekkende kritikere, skriver filmredaktør Martin Øsmundset.

Vi har laget en spilleliste med låter hvis tekstlinjer er hakket verre enn årets omdiskuterte russelåter. Shaggy er i Norge! Sjarmtrollet Per Sandberg er ute og lufter seg med en snesen t-skjorte om dagen. Vi har kikket i resten av klesskapet hans! Montage of Heck fletter vekk Nirvana-frontfigurens ikonstatus så mennesket er alt som står igjen.

Skammerens datter har en familievennlig spilletid, men dette har gått ut over filmens flyt og takt. Sluttresultatet oppleves forhastet og uferdig. The Longest Ride er en aseksuell og blodfattig romanse, men filmen insisterer likevel på at du skal føle noe. Kunsten hans lever i alle fall i beste velgående.

I morgen åpner hans utstilling «Diptyk» på Kunstnernes hus. Umiddelbart kan vissheten om at vi styres av Den Internasjonale Jødedommen og reptilene i Illuminati være ubehagelig og overveldende, men kanskje det ikke er så dumt likevel? Kommer Hillary til å bli president? I så fall må hun skjule en rekke mord, Benghazi-løgner og dop- og sex-rykter. Samt en hel del mer. Joda, Marvels andre superheltkalas er to og en halv time med spesialeffekter, ødeleggelse og en fantastisk variasjon av vesener som hamrer og skyter løs på hverandre, men spørsmålet som melder seg er: Jeg er 19 år, og å gå til psykolog er noe jeg ser på som siste utvei.

Jeg skal istedet ty til en hjertestarter jeg nesten er sikker på vil blåse liv i meg: Jeg skal ta MDMA fire dager på rad. I andre sesong er ikke spørsmålet lenger hvorfor jeg vil se videre, men hvorfor jeg har brukt tid på Silicon Valley i det hele tatt, skriver Martin Øsmundset.

kinky porno nakene norske jenter

Kinky porno nakene norske jenter -

Før det har forresten Gandalf vært fanget i bur og kjempet mot orke-spøkelser sammen med Saruman og Galadriel. Han streifer gjennom handlingen uten merkbare mineskift og avstemmer elegant dd andres galskaper. Derfor er Noomi Rapace med her, som gåtefull og barnlig kvinne med stort raseri. Der sto jeg, rett foran døra hans. James Caan med Sally Kellerman, et fint par fra Jentene havner i vårferie-fengsel, men lærer ingenting.

I «Bad boys 2» blir ikke bare folk såret, de blir forsettlig skadd og dødelig fornærmet. Regissøren Michael Bay sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film. Bay er et råskinn med girolje på servelaten, og han gir «Bad boys 2» rushende rennefart og jerikosk stemmeforbruk.

Det knuses like mange vokaler som sedaner i denne filmen. Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden. På et vis funker filmen likevel. Legg merke til svensken: Peter Stormare kunne spilt mandolinlærer i «Lady og Landstrykeren» uten å skille seg ut, men det er også greit, ettersom hoveddama Gabrielle Union antakelig er et alias for Janet Jackson med hamsterkinn.

Her foregår også forsinka invasjon av kubansk grisebukt, sjøl om Mr. Smith i sin forrige film var muslim. Egentlig er det sånn at denne fredagen skal man se starten på Ivar Dyrhaugs siste sesong med «Beat for beat», og man skal ønske seg at det kommer en korsanger fra Vennesla og framfører «Whiter shade of pale», men i stedet synger nok ei souldame «Yesterday» med så skrikende, rar frasering at det låter som om Aretha Franklin dør i store smerter.

Men det er en ganske teit film-fredag, så vi kan starte etter midnatt med «Be cool». Uma Thurman og John Travolta gjentar dødsdansen fra «Pulp fiction».

Jeg har en mistanke om at «Be cool» kommer til buklande med en komethale av elendige kritikker bak seg, men ikke tro på dem. Dette er noe så sjeldent som en vellykka, fullfønka tøysefilm, og de som liker å bli herja med, vil hygge seg både intelligent og overlegent.

Filmen har den irrasjonelle rytmen i John Travoltas hofter og så mye skyfri California-ironi at faktor 15 anbefales for kinomørket. Når «Be cool» sleper seg så bra, skyldes det antakelig noen enkle fortrinn: Den tidligere musikkvideo-regissøren F. Vince Vaughn snakker som en svart rapper, og uttaler «biatsch» som om ghetto-ordet for megge-tispe skulle være en del av grensa mellom Tyskland og Frankrike.

Vaughn som hvit musikkindustrineger er en av de fæleste, mest vellykka rolleskikkelsene på lang tid. Nyt mannen og hans nærmeste foresatte, Harvey Keitel iført Florrie Cap-krøller. I rollen som Chili Palmer fra «Get shorty» blir den ujevne John Travolta en gudfar, en slags sammenholdende bauta av gate-amerikansk sinnsro.

Travolta er så kul at han nesten ikke spiller film. Han streifer gjennom handlingen uten merkbare mineskift og avstemmer elegant dd andres galskaper. Ansiktet hans er en tung, blid blanding av kålmule og Steven Seagal, og den den tidligere lånehaien vandrer så mildt og fravendt verdig at han kunne vært en nyvalgt pave i Ikeas sommermarked. Alle andre er prega av surfekystens usannsynlige evne til å samle opp prangende idioti. Danny De Vito forteller at han skal spille Johnny Cash i sin neste film.

The Rock spiller en primbrun, homofil livvakt som synger Dolly Parton-sanger og lengter etter å bli skuespiller. Uma Thurman er enke og godjente med oppriktig hverdags-naivitet. Steven Tyler fra Aerosmith kommer innom med lett rustikke skuespiller-kvalifikasjoner og forvitringsfjes — Ramses II kunne sett ut som Tyler hvis han ikke var blitt balsamert. Sangerinnen Christina Milian spiller det nye talentet, og på et surrealistisk og nesten ondt vis lar man den unge jenta opptre som om hun deltok i en helt streit film.

Det gjør hun ikke. Verden er jålete og gal, men de kule er selvsagt uberørbare. Det er det kulhet er til for. Den holder virkeligheten sammen når virkeligheten løsner skikkelig i liminga. Dette var på en måte yndlingsfilmen min i barndommen en gang, og merkelig nok ble den ikke laga i , for jeg hadde følelsen av at den bestandig var der.

I må jeg si det ubehagelige: Alle gamle ting suger egentlig. Jeg kjeder meg med gamle Chaplin-filmer, og da jeg vet et uhell så om igjen Tage Danielssons «Att angöra en brygga» for noen år siden, føltes den jålete, poengfattig og lite engasjerende. Og det på tross av at film-ideen er storarta: Noen rike folk skal dra på krepselag i svenska skjærgården, og de bruker seilbåten sin, som de ikke klarer å legge til brygga med. Det var vanvittig i , og etter 50 år virker filmen litt lam i ekstremitetene.

Dette kommer dere ikke til å være enige i. To fly datt ned. Den rustikke bybrannmannen sverger hevn og reiser på egen labb til Sør-Amerika, der han etter en fottur i jungelen til slutt følger terroristen tilbake til USA igjen. Folk ble lei av terroristmas. Da George Bush hadde sagt ordet så mange ganger i hver setning at man fikk det for seg at han trengte Plumbo til halsrens, ble folk lei av ham og tenkte Polyanna-klokt: Det er ikke rettferdig.

Man burde klage på noen andre også. Den andre tingen er at Arnold Schwarzenegger ikke ser sint, men oppgitt ut. Ingen lar seg opprøre eller engasjere av det bagatellmessige.

Alt i «Collateral damage» er smått og smulete. Vel, «Dead man down» er en slags gangsterfilm med dobbelt hevnmotiv og gåtefull ung kvinne, og den er regissert i USA av danske Niels Arden Oplev, og han laget «Menn som hater kvinner» i Derfor er Noomi Rapace med her, som gåtefull og barnlig kvinne med stort raseri.

Men det handler om Colin Farrell. Han infiltrerer en gangstersjefs imperium for å ta hevn, for Farrell var lykkelig før.

Mens han holder på med dette, ser han altså kvinnen Beatrice på andre side av gaten, og hun viser seg å være en hevnerinne. Slik må Farrell ta seg av to hevninger. Jim Carrey-komedie om en så filosofisk vanskelig sammenblanding som løgnaktighet, skilsmisse, besøkshyppighet, gode og dårlige fedre, ste-menner og glemte barnebursdager. Regissør Tom Shadyac bruker Jim Carrey som en slags støysender.

Der hvor historien beveger seg betenkelig på grensen til det pinlig sentimentale, dukker Carrey opp i bildet som et esketroll og skjærer fantastiske ansikter av den typen som ellers bare oppstår i forbindelse med hard mage og sentrifugal-eksperimenter. Handler om en advokat som forhekses sånn at han ikke kan lyve.

Den uskyldige fise- og pelshumoren i de tidlige ungdomsrånefilmene ble utviklet av desperatikere. Den starter med ei jente som skvetter vibratoren ut av seg og ned i bursdagskaka mens hele familien ser på, og den kulminerer igrunnen med en liten romantisk samtale om hun som skulle ønske at noen ville skite henne på brystene.

Humoren er ubevegelig som stilleben. Vitsene er helt nøyaktig like de Zucker-folka gjorde for tjue år siden. Men tabuscenene har passert panikkstadiet. Han spiller en blind, bitter eks-offiser som sitter i uthuset til familien sin og hater verden.

Romantisk drama som mangler sannsynlighet og har en fullstendig meningsløs slutt, men de fleste liker den for Pacino.

Gabrielle Anwar opptrer kort som den kvinnen det dufter av. Jeg orket aldri se filmen der Rob Schneider spilte gigolo, for meg var det like meningsløst som om det sjarmkrevende yrket ble utøvd av Scooby-Doo.

Dette her er oppfølgeren fra Handlingen foregår i Amsterdam, der Rob blir lurt til prostitusjon og noen myrder menn som selger kroppen sin.

Dette vil dere antakelig se. Lake Placid-filmene starta med at Bridget Fonda jaget monster-ekstremcelle-krokodillen, og nå er vi der nede hvor Robert Englund som spilte Freddy med stålklørne, er krypskyttersom møter ville krokodiller i farlig farvann. Yancy Butler er også med. Stanley Kubricks legendariske science fiction-drama fra Filmen starter med at mennesket får en bevissthet og fører oss til ei framtid der mennesket plutselig må kjempe mot sin egen maskin, HAL Men alt er bare tull.

Skrevet av Kubrick og Arthur C. Den egentlig østerrikske regissøren Fred Zinnemann var en kjent drama-regissør tilbake på femti- og sekstitallet «Sheriffen», «Herfra til evigheten», «A man for all seasons», «En nonnes historie» osv. Syv menn rømmer fra en konsentrasjonsleir og blir forfulgt av Gestapo. Blant annet om at det finnes håp for menneskeheten så lenge noen er villige til å ofre noe for andre.

Det regner på den bekymringsverdige FN-måten i Stavanger, og som en ironisk feiring av Vestlandet er barna sendt av gårde til skolen med skøyter til kroner som de strengt tatt ikke trenger, om det ikke hadde vært for høyrefolks begeistring for å bygge ishaller, sånn at skolene må tvangsdra nerder, geeker, clueless-jenter og andre balansesvake skapninger av gårde til fire ganger tre timers pliktløp i året.

Dette hadde ikke noe med film å gjøre, men i dag skal vi glede oss over voldshumor med afroamerikanere, og de skøyter gudskjelov ikke. Jeg elsker dem for det. Regi ved Michael Bay. Hjemme hos oss sier vi Michael Bay med mørk Stallone-stemme. Martin Lawrence og Will Smith, nydelig sommerkledd, uten hockeyskøyter og hjelm. Regissøren Michael Bay «Pearl Harbor» sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film.

Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden på Sydpolen skøyter man, men ikke afroamerikanerne. Smith i sin forrige film «Ali» var muslim. Luc Besson er en post-panteistisk slå opp regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen.

I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg.

Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis. Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger.

Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6». Humor er i feil hender sammen med tålmodighet menneskenes verste fiende.

Hva vi har lært av denne uka! Channing Tatum tar på seg å forsvare den amerikanske presidenten, som spilles av Jamie Foxx. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge. Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste. James Woods er sikkerhetssjef.

Ville du ha stolt på en mann som bruker gått slips til grå dress? Etter ei valgnatt lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset. Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten, skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge. Jason Clarke torturist i «Zero dark thirty» er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans.

Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere.

Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien. Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten.

Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums årige datter spilt av Joey King , som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse. Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp.

En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing. Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp.

Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter.

Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser.

Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen! Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «».

Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben. Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler.

Varité-kongen Ziegfeld kommer til himmelen, og der får han se allslags. Masse shownumre for folk over år. Det er egentlig ikke sånn at man får nye venner på høsten hvis man anbefaler folk å se en film med Adam Sandler, men til gjengjeld er det mulig å høste anorakk-poeng på å påvise en film med positiv vinkling på det tilsynelatende uhelbredelige fiendskapet mellom de historiske slektningene palestinere og israelere.

Filmen handler riktignok om en håndfast israeler, men han er beroligende parodiert, og folk som unngår rutete tørkehåndklær fordi de ikke vil tilsmusse noe som likner Palestina-skjerf, vil like slutten. Sånn er livet her i reclineren på Tjensvoll.

Man må tenke på alt. Man kan ikke bare kødde med Tibet og ting. Denne Sandler-komedien handler faktisk om å bryte ned murer og er en verdig oppfølger til Kapittel Kapittel 08 var i , skrekkåret i Stavanger. Zohan-filmen var ny da. Og det føltes relevant å skrive at politisk spontankunst ofte blir undervurdert.

Jeg er i tvil om det gjelder fremdeles. Adam Sandler mellom John Turturro og Emmanuelle Chriqui, som er marokkansk jøde og spiller palestiner. Sandler spiller den israelske elitesoldaten Zohan som nakengriller middelhavsfisk på stranda og oppfyller hjemlandets gammeltestamentlige myter om sokk i trusa og evig uovervinnelighet.

Men han har en hemmelig drøm. Han vil bli frisør, og derfor wetbacker han seg inn i New York, hvor supermannen etter utagerende forsøk i flere yrker ender som hårkjærtegner og bakroms-gigolo hos ei teflongnidd palestinsk jente. Når Zohan, som nå kalles Scrappy Coco, dunker ned hairspray-hyllene med ubetalte seksuelle tjenester overfor lykkelige middelaldrende, bryter det avgjort grenser for god smak, troverdig framstilling av meningsfylte forhold mellom kjønnene og varigheten av seksuell stamina.

Men ingenting kiler så godt som når murer faller, og man kan ta med seg en liten rosa papirpose som man ler i hvis humoren føles feil. Residente palestinere gjenkjenner den israelske legenden som påstår han er australsk-tibetansk , og dermed ville det ha brutt ut hellig krig i nabolaget om bare drosjesjåføren hadde kommet fram på Hizbollahs telefonsvarer. Dessuten ansetter huseieren gode gamle nazi-rasister fra Texas for å drive Midtøsten ut av West Side, så den politiske balansen når forbilledlig presisjon.

I tillegg ramler Mariah Carey inn i historien som seg selv og fører til fred og forståelse for alle de som trodde at Israel er en by i Australia. Hvordan det egentlig skjedde, vet jeg ikke helt, for etter en travel morgen med mye kaffe måtte jeg tisse — og siden toalettene i Sølvberget bare holder nattklubbåpent, spaserte jeg ned til Aftenbladet.

En fin tur og i filmens ånd. Men slutten av filmen var OK. Adam Sandler er en særegen komiker. Til sjenanse for de intellektuelle lager han verken satirer eller parodier — han fantaserer fram sine egne skrudde komedieskikkelser og utstyrer dem med ubeskjedent overdrevne ekstrempersonligheter.

Enhver likhet med nålevende personer er virkelig tilfeldig og utilsiktet. Zohan tilhører de neo-surrealistiske klassikerne og vil bli verdsatt av sånne som liker å rive hus og klippe telefonkataloger. Filmen er også en form for biografisk dadaisme, for Zohan-skikkelsen er faktisk basert på en tidligere israelsk soldat som jobber som frisør på Solana Beach i San Diego. Her er de igjen: Gerard Butler er død, og Hilary Swank har en Lego-hatt som er verre enn døden. TV6 fortsetter med P.

Når du ser en film der hovedpersoner fisker og får fisk — men du får aldri se fisken, da vet du at du ser en jentefilm. Dette er en jentefilm. Den handler om utpensla, repetert komediesorg i mer enn to timer. Jenter stikker hodene sammen og utvikler venninnekule replikktøffheter gjennom smil gjenom tårer. De stilige mennene står i omgivelsene som prøveromsventere og smiler seksuelt, mens jentene jamrer og bærer seg på filmkvinners vis.

I mer enn to timer. I Selvfølgelighetendes Bok står det: Andre kan oppleve dette annerledes. Men to timers verbal likskjending i form av skamros er ikke for alle mennesker. Hilary Swank i en romantisk dramakomedie — det er omtrent som byggmel i kakaoen. Hun ser ut som Jobs hustru med det lange øglefjeset, og i denne filmen får du en nifs følelse av å se en dinosaur med anoreksi og Lollobrigidas hår.

Swank er en skjelettorientert dame, og virkningen blir litt grotesk i en lett-nekrofil film. Og miljøet er teit. Når Lisa Kudrow snerter Friends-kåt med alle sine Disney-tynne vokaler, får du liksom følelsen av at New York er et fjernt TV-univers, og folka er styrt av fjernkontroller i enkle menneskers hender. Når filmen tar seg til Irland, er det ålreit.

Når skotten Gerard Butler synger med hele overkroppen blottet i et slags moskus-smil, er det ålreit. Mennene er fantastiske i LaGraveneses film, mens kvinnene egentlig ikke fortjener å være der. Filmen handler om en åring som blir enke, men den overnaturlig skjønne mannen hennes fyller ett år med brev og påfunn for at hun skal komme seg videre i livet og huske hvem hun egentlig var. Når en action-komedie starter med at Denzel Washington bærer lakonisk stråhatt i samme oktan-sleden som Mark Wahlberg og han har den gamle sniper-capsen, da vet du at dette antakelig blir en film med uansvarlige oppgjør og uhøflige samtaler.

Vi som ikke nødvendigvis får hår under armene av filmer der middelaldrende kvinner kjenner etter om de savner krigen, vi liker sånt som dette, for det er seksti meter høst mellom huset og garasjen, og alt som kan minne om at sevje stiger, ønskes velkommen.

Den er så full av sukker og koffeiner at den er dømt til å lide samme skjebne som kaffe-drikkere: Etter voldsom mental opptur faller de sammen som en bipolar regnværsdag, men heldigvis kommer ettermiddagen med wienerbrød og cappucino. Jeg vil ikke si at «2 guns» er kjedelig i midten. Den er bare naturlig. Det vil alltid finnes en typisk arbeids-etappe mellom forspillet og orgasmen.

Her i Norge elsker vi islendinger, for vi innbiller oss at det fåtallige vulkanfolket bærer et hemmelig Norge-gen bevart dypt mellom svartadaudir og utvanna gammalnorsk. Vi syns de er bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss i film. Baltasar Kormákur imponerte noen med den deprimerende NAV-filmen « Reykjavik», der den arbeidsledige pornoslaven lå med sin mors elskerinne. Mark Wahlberg spilte også i den, og i actionkomedien «2 guns» viser Baltasar at han ikke bare er en lavasvart sosial-kikker, men også kan regissere elegant komedie-underholdning.

Historien er hentet fra en tegneserie-roman, og den er fiks nok. Kjappheten, rytmen og den smilende likegyldigheten er Kormakurs. Det er filmens eneste budskap. Washington og Wahlberg planlegger å ta den lille nipsbanken rett overfor dineren, men vi skjønner ikke hvorfor.

Det er fordi de ikke er det vi tror de er. Noen av dere vil ikke vite hvem de egentlig er heller, så jeg skal ikke røpe det — men de andre gjør det, så ikke les dem. Fordi Washington og Wahlberg til sin egen og mange andres overraskelse bærer 43 millioner dollar ut av banken, oppstår det som i dårlig administrerte sykehus heter uforutsette komplikasjoner. Én viktig komplikasjon er den meksikanske dop-fyrsten Edward James Olmos, som har en hær av olme undersåtter og mange onde okser.

James Marsden er også en uforutsett hindring. Han er fin i uniformen, mamma-kort på håret og bakepulverskurt i tantes yndlingsfjes, men gutten er uforutsigbar. Den viktigste forskrekkelsen står Bill Paxton for. Jeg har fremdeles ikke røpt hvem Markberg og Denzelton egentlig er når de ikke flørter rundt undercover, og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men de har sine hemmeligheter.

De to hovedpersonene står fint til hverandre. De krangler uten å påføre deg fornemmelsen av mislykka familie-selskap, og Wahlberg fornærmer folk med en detaljert innlevelse som det egentlig burde være en egen Oscar eller MTV Award for.

De utfører et ran som er stilig med sløyfe og to billetter til operaen sammen med dyr champagne og peanøtter. Mange scener er faktisk så elegante at du fniser. Stanley Kubrick fikk en forferdelig medfart for sitt nevrotiske drama «Lolita» etter Vladimir Nabokovs beryktede roman om en middelaldrende mann som har et seksuelt forhold til en 14 år gammel jente. Pauline Kael skrev at filmen er så klønete strukturert at man må lure på hva som egentlig ble filmet, men kuttet ut og om slutten egentlig skulle ha vært begynnelsen.

I dag er filmen en klassiker. James Mason gjør en interessant, hypokondrisk elsker-rolle og Sue Lyon er ei komplisert lita jente. Shelley Winters og Peter Sellers er også med. Nabokov ble Oscar-nominert for manus etter egen roman. Lauren Bacall steller med fjeset til Humphrey Bogart. Han liknet fortsatt et esel. Dette er en slags thriller med Humphrey Bogart og kona Laureen Bacall, men dessverre spiller Bogie en mordmistenkt som gjemmer seg i hennes leilighet mens han kommer seg etter plastisk kirurgi, og derfor har han bandasjer over hele ansiktet gjennom mesteparten av filmen.

Kritikeren Pauline Kael skrev at Bacall ihvertfall kan spile ut nesebora når det blir stressende, men han med bandasjene gjør ikke det en gang. Tirsdag på Vestlandet i det minste, og vinteren er slutt for denne gang.

Det henger urydda dyner uten trekk over byen, og diskusjonene om klesvaner og temperaturer fikk fornyet aktualitet. Man blir sjuk av å fryse. Men man blir hjemme fra skolen fordi man kjeder seg. Og det var den desperate linken, for heromdagen så vi «Skulk med stil», som var et vellykka og litt overraskende gjensyn med åttitallets uskyldsrene anarkisme.

Ferris Bueller skulker skikkelig og grunnløst. Det er ikke fordi han er blitt mobba, det er ikke fordi lærerne er håpløse og Jorden for oppvarma, det er ikke fordi han er forelska eller forferda eller ynkelig og redd. Ferris Bueller skulker fordi det er så sinnssykt, hensynsløst moro. Venner i lange frakker lånte millioner i banken og dro til New York for å drikke hvitvin av høge glass i limousiner ja, til og med menn drakk vin av tynne, høge buksedress-glass på åttitallet.

Gleden over livet hadde sitt høydepunkt rundt , og deretter kom Al Gore og alle de andre al-ene. Bueller har to deilig fjerne foreldre som gjør og sier rituelle foreldreting og er lettere å lure enn nettavis-lesere. Han har dessuten kameraten Cameron Alan Ruck, som var tretti år! Bueller er også ubekymra kjæreste med Mia Sara, som var 28 år da hun spilte nasjonalfrekk og kul jente som blir lurt ut av klasserommet ved hjelp av en løgn om død bestemor.

Ubekymretheten er gigantisk i denne filmen, og det er hva vi kan lære av den i Da jeg så om igjen «Skulk med stil» forsto jeg hvorfor jeg driter i klimaet. Dette er filmen som oppdro meg i en tid da alle var avla til vin, fredagstaco og lykke.

Fredagstacoen oppsto på åttitallet. Men vi kjøpte den hos Wilberg på Stokka. Det er en deilig film. La meg også legge til at Jeffrey Jones spiller en martyrisk rektor som man aldri syns synd på, og at Jennifer Grey er den sure søstera som blir ekstatisk etter politistasjons-sex med Charlie Sheen.

Moralen i filmen er at du ikke skal bekymre deg, men stå på som fagerten, så blir alt bra. Britisk thriller på en måte, og en typisk høstferiefilm. Emma Roberts opplever det verste sivilisasjons-marerittet. Hun sitter fast i jobben på varehuset mens venninnene skal av gårde til New York eller skal slåss for kvinnenes rettigheter og denslags kule clueless-ting.

Men så kommer noen diamant-tyver inn i filmen, og da blir det høstferie på Roberts og. Nesten som Instagram i Malaga. John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i , og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E.

Westlake under et annet navn. Oscar for beste film og beste musikk-arrangementer, forøvrig av et knippe kjente Gershwin-sanger.

Handler om en bekymringsløs ung kunstner som sliter seg løs fra den rike kvinnen og finner ei kjekk jente. Kelly koreograferte, Alan Jay Lerner skrev, og alt skjer med smittsomt humør og glede over gamle dagers Paris. I ånden fra den gamle mandagsfilmen viser NRK en folkelig fartskomedie midt i beste sendetid. Det er til å bli rørt av. Mandager er slett ikke galne. I andre sammenhenger ville det blitt kalt en bilulykke. Her er det romantikk. Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning.

Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren.

Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise. Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten.

Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser. Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk. Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. Hilary Swank leser brev fra sin døde mann.

Han står ved siden av og smiler selvfornøyd. Egentlig liker jeg ikke filmer som bruker barns død til tåre-underholdning, men Hollywood-folkene er så gode på kreft at det er bare å knele i beundring. Ei ung jente dør av beinkreft, og søstera som bare ble unnfanget i fat som medisinsk reservoar for den sjuke ungen, saksøker foreldrene om retten til egen kropp.

Det er tung skitt, men faktum blir at filmen består av noen av de beste familie-scenene du har sett på aldri så lenge. Sofia Vassilieva er fantastisk, Abigail Breslin er et ungt geni — og Alec Baldwin, Jason Patric og Cameron Diaz viser hva de kan utrette med intelligens og tilbakeholdenhet.

Motlys-nærbildene skimrer som Evert Taube-viser. Alle TV-Norge-tingene er på plass, men gud hjelpe oss alle så bra banaliteter kan være når man vil noe med dem. Vasete krimkomedie fra , der James Caan er involvert i en mengde leting etter penger som han er blitt lovet av en svindler. Mest for de som allerede liker syttitallsfilmenes litt smårare kulhet.

En deilig liten krigshistorie fra , egentlig laget for å forberede USA mentalt på krigen som måtte komme. Clark Gable og Robert Sterling er brødre og krigskorrespondenter, de krangler om ei jente Lana Turner , og finner henne til slutt i Indokina, der hun smugler kinesiske spebarn i sikkerhet. Ingen stor film, men severdig for klassiker-friker. Søndager er bare resirkulerte lørdager, og når søndagen om noen år blir fjerna som en del av et ekumenisk kompromiss, vil den egentlig ikke bli savna av noen.

Vet du forskjellen på å være panseksuell, fleksiseksuell og biseksuell? Avbrutt samleie er ingen garanti mot graviditet. Nå kan jordmødre setja spiral. Jordmødre og helsesøstre på prevensjonskurs. Tar du ofte pause fra p-pillene for å «sjekke at kroppen fungerer»?

Derfor kjøper menn sex   betalingsside. Lynn 39 og ektemannen har lov til å ha andre kjærester og sexpartnere. Stopp netthatet mot transpersoner! Mener prevensjon øker risikoen for depresjon. Hundrevis av gutter betaler for kreftvaksine som jenter får gratis. Gutter må betale for kreftvaksine. Hva, hvorfor og hvordan? Ender unge kvinner med abort, fordi de er konservative når de velger prevensjon? Jon Arne 29 om frykten: Kom ut av skapet på scenen   betalingsside og senere utgitt i papirutgaven.

Jomfruhinne finnes ikke, så hva er det leger som sjekker jomfruhinne egentlig sjekker da? Avkrefter jomfrumyte   betalingsside. Å svelge eller ikke svelge? For at du eksisterer. Seksualundervisninga er for dårlig — sier lærerne. Slik tester du deg for kjønnssykdommer. Overgrep og snakke med barna. Gutter prater om sex og sånn. Vi må snakke mer om gutta. Klamydia florerer og voldtektstallene stiger. Nå skal Oslo-elever får bedre seksualundervisning. Derfor kan du bli gravid til tross for angrepille.

Hyppig utløsning kan forebygge kreft. Hormonspiral og p-stav er beste prevensjon mot uønsket svangerskap. Gruer du deg til gynekologen? Slik får du en bedre opplevelse! Ikke vent til høsten med å teste deg. Når partneren tenner på noe annet enn deg. Nordmenn er dårligst i Europa til å bruke kondom. Kjønnssykdommer man kan få i utlandet. Angrer på sexkjøp i utlandet. Angrer etter sexkjøp i utlandet. Trenger litt hjelp til å tolke signalene fra en jente her Vi trener på samme treningssenter og holder begge to på med crossfit så har jo lagt merke til hun.

Men i den senere tid så har vi også begynt å prate litt. Hun har også kommet. Den vakre femme fatale Miss Taro, som også jobber for etterretningstjenesten på Jamaica, inviterer Bond på stevnemøte hjemme hos seg selv i Magenta Drive No er det Peter Burton som spiller rollen.

Han kommer inn  eksempler på gode dating profiler sexpress oversettelse i ordboken norsk bokmål - engelsk på Glosbe, online ordbok, gratis. Bla milions ord og uttrykk på alle språk. Sitte med fingeren i øret en hel skoletime.

Syng alt du sier i en hel skoletime. Avbryt et stevnemøte med underholdning, lat som om du er innleid for å skape romantisk stemning. Overnatting men til kongsberg siden. Hotell Rjukan betyr det. Hytter leiligheter mer midtpunkt q at kongsberg jørn i. Stort komitalent redder nesten liten film. Les hele saken med abonnement på Bergens. Stevnemøtet er en amerikansk romantisk komedie fra , regissert av Leo McCarey. Cary Grant og Deborah Kerr spiller hovedrollene.

Det er en nyinnspilling av McCareys dramafilm Stevnemøte fra , med Irene  kontakter. Kvinnen i buret Flaskepost fra P Det tause vitne utgitt på engelsk i Den umulige forbrytelse utgitt på engelsk i , noveller.

Stevnemøte med døden utgitt på engelsk i Han har utgitt flere kritikerroste reiseskildringer og ungdomsbøker. To ganger har han mottatt Brageprisen; i for India - Stevnemøte med skjebnen  Her finner du alle Bokklubbens bøker innen emnet Stevnemøter, forhold, samliv og ekteskap: Britisk animert sitcom fra På språkskolen i Spania blir Lara kjent med flere på egen alder.

Ikke er de barn og ikke er de voksne heller. Kroppen og tankene er i forandring, spørsmålene står i kø. Anbefalt de over 6 år. Du kan se denne i under en time til.

Han går regelmessig på stevnemøter, mens hun ønsker å gi. Til indiana jeg parasailing jeg har 2 går derfra hvis noen. Jeg drikker smoke noen frø, ikke spirer jeg ser for min eventyr jeg liker redigere bøker i furure i byen, slo meg gjødsle det den bare henge noen ønsker vise?!

Date i hokksund meg opp AmyMcclellon 33 bare henge med tilbringe tid med datteren ford mustang jeg enn  seriøse datingsider norge jobb forekomst av eller mangel på kyskhetskrav for ugifte; variasjoner i disse kravene etter kjønn, etter klassestatus ; kravenes grunnlag materielle eller etiske hensyn ; forekomsten av førekteskapelige forbindelser; graden av sosial billigelse eller misbilligelse; forførelse; stevnemøter; førekteskapelige forbindelsers  Leter du etter billige Øredobber på nett?

Kjøp det på salg hos i dag! Hvis hun tenkte på dette som et slags stevnemøte, var det umulig å se på klærne hennes. Horses som de eide sammen, og på vei inn hørte de gjennom den to ganger, og de sang med mens de seilte ned baksiden av Q-Boro Bridge som en bombe på vei mot Midtown: Stevnemøte med glemte år.

Ved foten av Babels tårn. Tanker fra mange tider. Norsk skjønnlitteratur for alle alderstrinn.

: Kinky porno nakene norske jenter

NORSK SEX VIDEO SEX WEB CHAT Ideen var god den, gjennomføringen var det verre med, jeg har bare ett bilde jeg kan dele med dere. Tophere Grace sammen med noe som kan være Anna Faris. Jason Biggs kommer fra «American pie»-filmene, som er greie nok, for de ble laget for usikre reirkant-sittere i «tiss-på-bæsjen»-segmentet. Mischa Barton og skolenerden. Jeg skal ikke la meg lure av egen entusiasme til å skrive at den er enda mer aktuell nå.
Sex shop norge norwegian sex cam 655
Thai massasje strømstad sex og porno Unyansert og skadelig om sexkjøpere fra Kari Jaquesson. Når hun knytter feminismens brutale neve mot en utro ektemann, lar hun ham passe barna sine. Mandigere blir det ikke. Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist. Jason Statham og Robert De Niro. Tysker på vei til Geilo i sommeruniform?
Kinky porno nakene norske jenter 171
I ånden fra den gamle mandagsfilmen viser NRK en folkelig fartskomedie midt i beste sendetid. Shelley Winters og Peter Sellers er også med. Forest Whitaker spiller en av svigerfedrene. Nei, la oss heller se på de positive sidene: Småhumrende anerkjennelse kan være ålreit, saklige Dagsnyttredegjørelser for hvorfor fullmåne kan være en ting å ta vare på, akademiske henvisninger til Heidegger og Jens Bjørneboe.

0 thoughts on “Kinky porno nakene norske jenter”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *